Våkne! (om hvordan interessen kan komme og gå, og det å være laidback)

Og jeg spør igjen, hvor har mine betraktninger tatt veien? Jeg har sannsynligvis ikke lesere igjen på bloggen lenger, men hilser på likevel.

Dette skjedde: Jeg brant ut! Jeg kom inn i sjakkverdenen i 2009/2010 og tok for meg av alt den hadde å by på. Jeg var klubbleder, turneringsleder, fruktansvarlig, premieansvarlig, turneringssjåfør etc. Etter hvert ble jeg også klubbspiller, og gikk saftig på trynet i TSF det ene året jeg var med. Selv om jeg hadde en vanvittig læringskurve dette året, og hadde mye moro i tillegg, ble 2010 et annus horribilis i form av manglende evne til å se sine egne begrensninger. 30.03. 2010 skrev jeg på bloggen at "stress gir meg energi." Snakk om livsløgn! :) Da jeg forlot alle mine verv inklusive mitt eget klubbmedlemsskap ca ett år etter var det med en følelse av lettelse og et befriende rop innenfra som lød: "ALDRI MER SJAKK!"

Jeg var rett og slett forbanna på sjakk. Jeg trodde jo jeg hadde et visst potensiale. Jeg trodde jeg skjønte ditt og datt. Jeg anså meg selv som en smart person. Og jeg er bortskjemt med å ha lett for å lære det jeg går inn for å lære. Men sjakken ble en kamp, snarere enn en glede. Mye må nok skyldes de vanvittig sterke spillerne som ble mine første motstandere. TSF holder et høyt nivå, ikke bare på elitelaget sitt, men generelt. Det er rimelig tøft for en nybegynner å få til noe som helst. For jeg var jo ikke bare ny i sjakkklubb - jeg var helt fersk i sjakkspill. Det kan du lese mer om i de eldste innleggene på bloggen.

Men jeg kan nok ikke bare skylde på omstendigheter. Jeg er en person som generelt ikke liker systemer. Spesielt ikke tallbaserte systemer. Det er ikke uten grunn at jeg tar en utdanning innen humaniora. Jeg liker å drøfte muligheter for og imot, jeg liker diskusjoner som ender i en åpen slutt og gir deg noe å reflektere over. Jeg liker å synse og argumentere og lære av andre og meg selv. Jeg har fint lite til overs for kausalitet. Jeg misliker lineær tenkning. Jeg er halvt skrullete og jeg liker det. Jeg har et fritt og vandrende hode, som det kan være vanskelig å samle rundt et system som baserer seg på noe så dørgende kjedelig som koordinater.

Så jeg endte opp med ALDRI MER SJAKK, JEG SPYYYYR AV SJAKK. Jeg fikk det ikke til. Noen ganger fikk jeg det nesten til. Og kjente det selv. NÅ har jeg noe på gang. Men så kom det en blunder, (eller det man i mine tilfeller kanskje vil kalle en 23-takkers bukk), og spente bein på alt.

Men hva er det så med dette spillet..? Jeg har jo hørt det er sagt av flere klubbspillere opp gjennom at de kan ha lange pauser da de ikke rører en brikke. Årelange pauser. Helt ferdig. Men så sniker det seg på. Noe fanger ens interesse igjen. Og vips har man svelget krok, søkke og snøre.

Og selvfølgelig..

Jeg studerer til lektor. Og en viktig del av lektorutdanningen er utplasseringen i praksis. Så i høst hadde jeg praksis på videregående skole, og underviste der. Det hendte forresten nå og da at jeg brukte Byåsenskjorta mi. For dere som ikke har sett den: Byåsen SK har en fin klubbskjorte med en meget berømt stilling trykt på ryggen: Byrne vs Fischer - "Game of the century." En dag hadde jeg den skjorta på jobb, og veilederen min brøt entusiastisk ut: "Oi, spiller du sjakk! Vi må ta et parti en dag!" Jeg mumlet noe om at det kan vi sikkert, og tenkte "spyyyyyyy". Dessuten er man litt redd for å promotere seg som en som er sååå interessert i sjakk, for så å kanskje risikere å få bank. Så det ble aldri noe.

Men det klødde litt under topplokket tydeligvis, for noen måneder etterpå kravlet jeg inn på chess.com i nattens mulm og mørke, og prøvde litt blitz. Det gjorde ikke store utslag på ratingen min, men jeg hadde noen partier der jeg følte at gjorde det bra. Og det som var interessant for meg var at det var mot folk på et nivå jeg ikke hadde vært i nærheten av tidligere. Det var akkurat som om hjernen min hadde trengt det året med pusterom for å fordøye alt jeg lærte i 2010. Jeg fikk det til! Jeg så brettet på en annen måte, jeg kjente igjen mønster fra tidligere partier, jeg husket tidligere blundere og unngikk dem!

Kanskje er jeg ikke fortapt likevel?

Jeg har begynt å spille litt igjen. IRL som man sier. Ikke i noen klubb, der er terskelen fortsatt høy. Tanken på å bli analysert og at noen skal ha forventninger til at jeg skal kunne analysere eget spill, gjør at jeg holder igjen. Jeg liker et uformelt parti uten for mye tanker rundt. Så nå spiller jeg mot ungdom nå og da, og prøver å lære bort en ting eller to hvis jeg kan. Ikke noe avanserte greier, bare akkurat sånt som jeg har kompetanse til. Mest for spillingen sin del. Det er veldig laidback og behagelig. Og så lærer jeg av de som er sterkere enn meg, som kanskje er der av samme grunn som meg.

Som blivende lektor kan jeg fortelle at man lærer mye av å forsøke å lære bort noe.

Jeg blir nok ingen klubbspiller i år heller. Jeg har en master som skal skrives. Det er hovedfokuset mitt. Og kanskje fins det ingen klubb som passer for meg heller?

Tiden vil vise. Akkurat nå har jeg så mye fint i livet som tar opp akkurat all plassen. Nå er det godt med noen slow pace-partier på chess.com og en ca månedlig spilldag mellom venner.

Men hvem vet, kanskje vi sjakkprates igjen fortere enn man tror?

Nerver!

Som jeg sa i et tidligere innlegg orker jeg ikke tanken på å vise hvordan jeg tenker i et koordinatsystem. På tross av denne aversjonen mot å blottlegge min (mangel på)strategiske og taktiske evner spiller jeg nå i Trondheimsmesterskapet. Wæææ! Jeg har hatt to myke førsterunder, en mot et av barna i klubben (remis etter 65 trekk. :p ) og et familieoppgjør mot min fetter da jeg prøvde meg på en slags fransk, men endte matt midt på brettet etter en blunder eller to.

Men i kveld.. I kveld! Skal jeg spille mitt første "ordentlige" parti mot noen jeg ikke kjenner, som har lang erfaring, skikkelig klubbveteran. Og jeg er nervevrak! 1,5 time igjen til klokka starter og jeg er allerede helt svett. De to-tre siste døgn har gått med til lesing, øvingspartier mot venninner på nett, og en febrilsk googling etter motstanderens tidligere partier. Kanskje jeg har noe på gang.. Kanskje. Håper i hvert fall jeg overlever 20 trekk.

Utfordre meg gjerne på chess.com! Nå for tiden øver jeg mer systematisk på konkrete åpninger der inne, så har du lyst til det, prøv å finne meg. :)Det går mye i fransk forsvar og hvordan møte 1.d4.

Mitt kongerike for et esel!

(Eselet, det er meg)

De som trodde at det å drive barnesjakklubb bare var å skrape sammen noen brett og brikker og et par voksne som kan sjakk, SJØTTØPP! Det er et vell av papirer, dokumentasjoner, søknader, systemer som må læres, turneringsservice som ikke fungerer som det skal, hypersys som ikke fungerer som jeg vil, jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg er en eksentrisk verdensproblemdiskuterende filosofisk humanist, og jeg ser ikke mønster i ting slik realister kanskje gjør. Jeg må ha alt inn med teskje, men gudskjelov fins det nok av velutdannede gløsere i sjakkmiljøet som kan være behjelpelig med sånt. Og som kan rydde opp når jeg igjen og igjen vil lære alt på den vanskelige måten.

I tillegg til alt det formelle har man jo også potensielle sponsorer som aldri svarer på mail, andre samarbeidspartnere som er umulig å få tak i. Folk som er sure for at man ikke kommer på turnering hos dem, folk man er sure på fordi de ikke kommer på turnering hos oss. X antall sett med foreldre som alle har forskjellige synspunkter, og x antall barn som alle har forskjellige evner, behov og interesser. Hihaa.

Jeg må si jeg har det som plommen i egget. [insert bredt glis her]

Stress gir meg energi. Jeg sjonglerer jobb, studier og barnesjakklubb med rundt 40 aktive barn, og spør meg selv, hva vil gå galt? Jeg regner med det er eksamen som får svi. Det er så mye mer givende å se inn i øynene på et barn som har spilt sitt livs parti og vunnet, eller le sammen med barn som lurer på om jeg har tapt 200 partier snart, så jeg kan begynne å bli god også. (121, så det nærmer seg)Jeg vil være der det skjer, der folk er. Skape relasjoner og få til noe sammen med andre. Da må imamater og kalifater, teogonier, kosmogonier og synet på familien i jødiske tradisjoner bare VENTE.

Det neste du kan lese om her er forhåpentligvis mitt gryende Sjakk i SFO-prosjekt eller kanskje noe om å lage turnering for barn. Når jeg bare får tid til å notere mer enn et par setninger her.

Sjakkliv. :)

Noen som lurer på hvor Magistas betraktninger om sjakk ble av? Ikke ett år har gått siden jeg først begynte å snuse på sjakk som spill, sport og kultur. Status nå: Jeg har tatt over som leder i Byåsen sjakklubb, og har så langt arrangert to turneringer i Åpent Byåsenmesterskap 2010 (med uvurderlig støtte fra mine medarbeidere selvfølgelig). Dette betyr vel at jeg blir mer synlig i sjakkmiljøet etter hvert. :) Parallelt med mitt arbeid i klubben holder jeg sjakkurs for tredje- og fjerdeklassinger på den lokale SFO-en. Er det noe man virkelig lærer av så er det å forsøke å lære bort ting til andre!

Sjakken har blitt en stor del av livet, og det har rett og slett blitt mindre tid til betraktninger underveis. Men nå som jeg er i gang skal man ikke se bort fra at jeg deler noen av mine erfaringer her etter hvert. :)

Spennende tider, og veldig givende!

Da Capablanca møtte djevelen (Fritt etter Gunnar Lie m.fl)

På 1920-tallet var José Raul Capablanca den ubestridte verdenseneren i sjakk. Capablanca var bosatt på Cuba, og var en nasjonalhelt. Folk utfordret ham gjerne til et parti, og om han skulle tatt imot alle utfordringene ville han ikke hatt tid til annet enn å spille. Derfor levde han tilbaketrukket i et herskapshus for seg selv, med sjakkstudiene sine.

Så var det en mørk høstkveld i 1925, en skikkelig uværsnatt med tordenstorm og kraftig regnvær, at Capablanca satt ved peisilden i værelset sitt og studerte sjakk. Grenene på trærne utenfor slo mot husveggen og regnet pisket mot vinduene, skikkelig uhyggelig var det.

Rett som det var, mens han satt fordypet i et ekstra kinkig problem, banket det på døren. "Hvem kan det være som er ute i sånt vær?" tenkte Capablanca og gikk motvillig mot døren. Han åpnet den på gløtt, og utenfor sto en drivvåt, mørkkledd skikkelse med kappe og hette. "God kveld," sa skikkelsen, og Capablanca kjente et grøss nedover ryggraden da han hørte stemmen hans. "Mitt navn er Mendoza, og jeg trenger ly for uværet. Er det mulig å få komme inn?" Capablanca, som kjente nakkehårene stritte av ubehag, hadde mest lyst til å lukke og låse, men kulturen var slik at man alltid var gjestfri, og spesielt når det gjaldt å tilby ly for uvær. Han slapp derfor Mendoza inn, tok kappen hans og hengte den ved varmen så den skulle tørke. "Ja, du vet kanskje hvem jeg er, mitt navn er Capablanca," sa han. Og Mendoza nikket, de mørke gjennomtrengende øynene målte Capablanca opp og ned. "Ja, jeg har hørt om deg, du spiller sjakk." Capablanca rettet seg i ryggen og skjøt brystkassen fram, "ja, det er meg det." De satte seg i hver sin stol ved peisen, og Capablanca bøyde seg igjen over studiene sine.

"Kanskje vi skulle ta et parti, for å få tiden til å gå mens vi venter på at det skal klarne opp?" sa den mørke mannen. Capablanca tittet indignert opp fra problemet han arbeidet med. "Jeg vet ikke det, jeg tror kanskje ikke det ville bli så utfordrende for meg." Den mørke mannen stirret på ham mens et ubestemmelig smil krøllet seg i munnviken hans: "Jeg har da spilt litt sjakk før, kom igjen - dette er jo bare for moro skyld." Nølende ga Capablanca etter og de satte seg for å spille.

Capablanca slengte bare ut noen trekk, tok ikke det hele så alvorlig, dette var langt under hans verdighet. Mendoza foreslo at de kanskje skulle investere litt i det, for å gjøre det hele litt mer spennende, et veddemål. "Hva om jeg donerer 10000 dollar til det formålet du måtte ønske hvis jeg taper?" Capablanca gispet, dette var uhorvelig mye penger på den tiden, og han kunne ikke si nei til en så generøs gave. Mange mennesker kunne bli hjulpet av en slik gave. Han sa ja til tilbudet, og de spilte videre.

Etter noen flere trekk innså Capablanca at motstanden ble tøffere enn han hadde forestilt seg, han måtte jobbe hardere og mer konsentrert. Mendoza gjennomboret ham med blikket og sa, "da er det intet mindre enn rimelig at jeg kan kreve noe til gjengjeld om jeg skulle være så heldig å vinne?" Capablanca slo ut med armene, "ja, selvfølgelig, om du vinner kan du ta det du vil fra rommet her." Partiet gikk sin gang, og det så dårligere og dårligere ut for verdenseneren. Og mens han tenkte over sitt neste trekk var det en tanke som boret seg inn mellom kalkuleringene. "Mendoza." "Mendoza." "Mendoza er jo spansk for djevel." Og da han så hvor målrettet Mendoza trakk, kjente han nettet snøre seg sammen rundt ham og han forsto at det han spilte om var ikke hva som helst i rommet. Det var hans egen udødelige sjel som sto på spill!

Da Capablanca innså dette, så stillingen sånn ut:

Capablanca spilte hvit.. Svart er i trekket, og som man ser er det svart som får bonden sin over først. Capa måtte handle..

Han så opp på Mendoza og kikket ham i øynene. Igjen kjente han det ubehagelige grøsset nedover ryggen. "Jeg vil at du skal bevise hvem du er," sa Capa. Mendoza gliste så det glitret i tennene hans og nikket. " Hvis du er den jeg tror du er, kan du da forvandle kongen din til gull?" sa Capablanca. Mendoza humret, la fingeren lett på den sorte kongen, og med ett var den forvandlet til det pureste gull, besatt med små edelstener rundt kronen. Capablanca nikket.

Djevelen strakte så de klolignende fingrene sine etter bonden sin og ville gå inn til forvandling, men da strakte Capablanca pekefingeren i været: "Nei, du. DET er et ulovlig trekk."

Djevelen så spørrende på ham. Det var da vel ikke et ulovlig trekk å få bonden over til den andre siden? "Nei," sa Capablanca, "men du har rørt kongen din, og reglene er sånn; rørt brikke må flyttes." Da føk djevelen opp og braste mot døren i et veldig raseri, han var blitt lurt! Og da han nådde døren snudde han seg, og det var som om skikkelsen hans vokste til en kjempe og han brølte til Capablanca:

"Merk deg dette, herr Capablanca: dette er ikke siste gang du ser denne stillingen!!" Og med den trusselen forsvant han med et tordenbrak. De 10000 dollarne så Capablanca aldri noe til.

Men to år etter.. i Buenos Aires, Argentina, spilte Capablanca VM-match mot utfordrer Alexander Alekhine..og i runde 11, trekk 64, oppsto den eksakt samme stillingen. Alekhine var ingen djevel, og kongen ble ikke rørt, så bonden gikk inn, og partiet endte 0-1 oppgitt. VM-matchen mot Alekhine i 1927 kostet Capablanca tittelen og markerte slutten på hans storhetstid. Alekhine var den nye verdenseneren.

VM-matchen kan du bla deg gjennom her:

Capablanca vs Alekhine


Moralen er:..Rør aldri en brikke du ikke har planer om å flytte! Og forsøk aldri å lure en djevel, det kan koste deg dyrt.


God helg! :)

Undres videre... Etikken og sjakken

Sjakkprat har tatt en retning jeg er usikker på om jeg er fornøyd med. Jeg vil ikke blogge om nyheter og arrangementer og kommentere partier. Ikke er jeg kompetent nok, og ikke er det spesielt gøy, mye morsommere å lese sånt enn å skrive det. Dessuten har vi jo Nettavisen sjakk, Bergens o.l. til å følge opp at vi får med oss alt som er verdt å vite.

Jeg tenker heller på andre ting. Undres og stuller og tenker mye på sjakk, og da spesielt barnesjakk. Vi var på NM i helga, og kanskje mange har savnet en oppsummering fra det, men det kommer ikke, ikke noe annet enn dette:

Vinneren av en av gruppene sto til vinst, men tilbød remis tidlig i siste runde så motparten skulle komme høyere opp på resultatlista. Da jeg hørte dette ble jeg helt sjokkert. I hvilken som helst annen sport ville dette vært sett på som fiksing. Som den rettferdige, indignerte sladrehanken jeg er, tok jeg kontakt med en voksen, ansvarlig person. Og ble da forklart at dette var helt vanlig innenfor sjakk både blant barn og voksen. Jeg gaper fortsatt ved tanken. Og et lite dilemma trer fram:

Jeg har jo tidligere skrevet om etikette. Og vi har vel alle sett scenen fra Searching for Bobby Fischer der Josh Waitzkin tilbyr remis i finalen. "Take the draw!" Man kan jo si at det er vakkert og rørende av en klar vinner å tilby remis. En fin gest eller noe sånt. Etiketten er viktig, men målet med selve spillet er vel å sette matt?

Om det nevnte partiet i NM var en finale med to mulige vinnere hadde vi alle sikkert klappet og felt en tåre ved tilbudet, eventuelt revet oss i håret og skreket etter blod. Men slik som NM var organisert, og med 1/3 premiering, og forskjellige størrelser på trofeer etc, fører jo et slikt tilbud til at en annen spiller som har jobbet hardt for sin plassering blir skjøvet et hakk lenger ned på lista, og dermed får en mindre pokal enn han har fortjent. Og da er det ikke fullt så rørende lenger, men ganske stygt. Og selv om en voksen mann forteller meg at det er helt vanlig og at de store gutta gjør det, betyr ikke det at det er riktig.

Det får meg til å tenke på hvor mye fokus barnesjakklubbene har på etikette og fair play når de lærer ungene sine sjakk. Akkurat i dette tilfellet var det vel en vanskelig vurdering for et barn å fnne ut hva som var fair, han var fair overfor motstanderen kanskje, men på bekostning av andre. Det er den voksnes jobb å lære barna slike vurderinger, og det er vel ikke lett om de voksne i sjakkmiljøet ikke ser problemet med den slags fiksing.

Jeg har det siste året møtt mange arrogante sjakkspillere. (Ungdom/voksne) Og jeg tenker mye på hvordan de ble sånn. Jeg tror barnesjakken lett kan bli for prestasjonsorientert, og at miljøarbeid kommer i andre rekke. Det er spennende å treffe småfolk som er dyktige, og noen drømmer kanskje om å snuble over en Bobby, Josh eller Magnus. Men hva er det vi vil lære ungene? Vil vi lære dem å trives som sjakkspillere, som et sosialt bånd mellom mennesker, på tvers av klasser og generasjoner? Eller vil vi lære dem å bli superspillere med voldsom progresjon, spisse albuer og lav etisk vurderingsevne? Voldsomme spissformuleringer og svaret er selvfølgelig en gylden middelvei. Det ER gøy å lære mer, det ER gøy å vinne partier og selvfølgelig skal jo det være en del av målsettingen. Men det er vel så viktig med barn i sjakk, som barn i skolen eller fotballen eller hva som helst, å lære dem til å bli personer med god vurderingsevne og evne til å nyansere og reflektere. Kanskje ikke vedkommende som kasta poenget hadde gjort det om han hadde sett konsekvensen for de som ble skjøvet ned på lista?

Da jeg skulle lære min sønn sjakk var det første jeg lærte ham følgende: håndhils på motspiller og si lykke til. Håndtrykk og takk for partiet når det er over. Vær hyggelig og oppriktig, og kos deg. Ikke dermed sagt at han husker det hver gang, men dog. Det sier noe om innstillingen man har. Sjakk for meg er mer enn et spill. Det er dannelse. Fordi man konkurrerer så individuelt i en idrett der man bruker hodet, kan tap være ganske så smertefulle for selvtilliten. Da hjelper det litt om spillerne opptrer dannet, og spiller fair. Tap kan være sure nok i seg selv, om ikke en arrogant motspiller skal gni det inn. Enda surere å rykke ned på resultatlista fordi noen threw the game.


Ikke at jeg er enig med Fide i stort de holder på med, og ikke vet jeg hva de legger i det, men slagordet burde jo få folk til å tenke.

Gens una sumus - Vi er alle en familie.

Så, hvordan skal vi være mot hverandre?


God helg. :)

Oppvarming til NM for barn og ungdom

Vi går en innholdsrik helg i møte, vi som bor i Trondheim eller er tilreisende med en velutviklet sjakkinteresse. Fredag klokken 16:30 starter 1. runde i NM for barn og ungdom på Adolf Øien skole. Det er totalt syv runder, to på fredag, tre på lørdag og to på søndag.

Du finner fullstendig program og all nødvendig informasjon her:

http://www.tsf.no/ungdomsnm/?page_id=30

Når det gjelder tilskuere anbefaler jeg å møte opp til starten av en runde. Jeg betviler at de minste spiller så veldig "lang" sjakk, derfor kan det være at den du vil følge med er ute på bytur om du kommer midt imellom.

Her i huset lader vi opp i kveld med å øve på notasjon, om kunnskapen sitter til i morgen er en annen sak. Litt leting førte til at jeg fant denne linken og fikk skrevet ut noen ordentlige skjema til treningen. Mors hjemmelagede tabeller er vel ikke like stas. Prinsen av sjakk
ligger også et eller annet sted i huset, så om samboer lykkes i å grave den fram i tide, blir det filmkos til kvelds. :)

Vel møtt til en trivelig helg! :)