torsdag 26. november 2009

Undres videre... Etikken og sjakken

Sjakkprat har tatt en retning jeg er usikker på om jeg er fornøyd med. Jeg vil ikke blogge om nyheter og arrangementer og kommentere partier. Ikke er jeg kompetent nok, og ikke er det spesielt gøy, mye morsommere å lese sånt enn å skrive det. Dessuten har vi jo Nettavisen sjakk, Bergens o.l. til å følge opp at vi får med oss alt som er verdt å vite.

Jeg tenker heller på andre ting. Undres og stuller og tenker mye på sjakk, og da spesielt barnesjakk. Vi var på NM i helga, og kanskje mange har savnet en oppsummering fra det, men det kommer ikke, ikke noe annet enn dette:

Vinneren av en av gruppene sto til vinst, men tilbød remis tidlig i siste runde så motparten skulle komme høyere opp på resultatlista. Da jeg hørte dette ble jeg helt sjokkert. I hvilken som helst annen sport ville dette vært sett på som fiksing. Som den rettferdige, indignerte sladrehanken jeg er, tok jeg kontakt med en voksen, ansvarlig person. Og ble da forklart at dette var helt vanlig innenfor sjakk både blant barn og voksen. Jeg gaper fortsatt ved tanken. Og et lite dilemma trer fram:

Jeg har jo tidligere skrevet om etikette. Og vi har vel alle sett scenen fra Searching for Bobby Fischer der Josh Waitzkin tilbyr remis i finalen. "Take the draw!" Man kan jo si at det er vakkert og rørende av en klar vinner å tilby remis. En fin gest eller noe sånt. Etiketten er viktig, men målet med selve spillet er vel å sette matt?

Om det nevnte partiet i NM var en finale med to mulige vinnere hadde vi alle sikkert klappet og felt en tåre ved tilbudet, eventuelt revet oss i håret og skreket etter blod. Men slik som NM var organisert, og med 1/3 premiering, og forskjellige størrelser på trofeer etc, fører jo et slikt tilbud til at en annen spiller som har jobbet hardt for sin plassering blir skjøvet et hakk lenger ned på lista, og dermed får en mindre pokal enn han har fortjent. Og da er det ikke fullt så rørende lenger, men ganske stygt. Og selv om en voksen mann forteller meg at det er helt vanlig og at de store gutta gjør det, betyr ikke det at det er riktig.

Det får meg til å tenke på hvor mye fokus barnesjakklubbene har på etikette og fair play når de lærer ungene sine sjakk. Akkurat i dette tilfellet var det vel en vanskelig vurdering for et barn å fnne ut hva som var fair, han var fair overfor motstanderen kanskje, men på bekostning av andre. Det er den voksnes jobb å lære barna slike vurderinger, og det er vel ikke lett om de voksne i sjakkmiljøet ikke ser problemet med den slags fiksing.

Jeg har det siste året møtt mange arrogante sjakkspillere. (Ungdom/voksne) Og jeg tenker mye på hvordan de ble sånn. Jeg tror barnesjakken lett kan bli for prestasjonsorientert, og at miljøarbeid kommer i andre rekke. Det er spennende å treffe småfolk som er dyktige, og noen drømmer kanskje om å snuble over en Bobby, Josh eller Magnus. Men hva er det vi vil lære ungene? Vil vi lære dem å trives som sjakkspillere, som et sosialt bånd mellom mennesker, på tvers av klasser og generasjoner? Eller vil vi lære dem å bli superspillere med voldsom progresjon, spisse albuer og lav etisk vurderingsevne? Voldsomme spissformuleringer og svaret er selvfølgelig en gylden middelvei. Det ER gøy å lære mer, det ER gøy å vinne partier og selvfølgelig skal jo det være en del av målsettingen. Men det er vel så viktig med barn i sjakk, som barn i skolen eller fotballen eller hva som helst, å lære dem til å bli personer med god vurderingsevne og evne til å nyansere og reflektere. Kanskje ikke vedkommende som kasta poenget hadde gjort det om han hadde sett konsekvensen for de som ble skjøvet ned på lista?

Da jeg skulle lære min sønn sjakk var det første jeg lærte ham følgende: håndhils på motspiller og si lykke til. Håndtrykk og takk for partiet når det er over. Vær hyggelig og oppriktig, og kos deg. Ikke dermed sagt at han husker det hver gang, men dog. Det sier noe om innstillingen man har. Sjakk for meg er mer enn et spill. Det er dannelse. Fordi man konkurrerer så individuelt i en idrett der man bruker hodet, kan tap være ganske så smertefulle for selvtilliten. Da hjelper det litt om spillerne opptrer dannet, og spiller fair. Tap kan være sure nok i seg selv, om ikke en arrogant motspiller skal gni det inn. Enda surere å rykke ned på resultatlista fordi noen threw the game.


Ikke at jeg er enig med Fide i stort de holder på med, og ikke vet jeg hva de legger i det, men slagordet burde jo få folk til å tenke.

Gens una sumus - Vi er alle en familie.

Så, hvordan skal vi være mot hverandre?


God helg. :)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar