På 1920-tallet var José Raul Capablanca den ubestridte verdenseneren i sjakk. Capablanca var bosatt på Cuba, og var en nasjonalhelt. Folk utfordret ham gjerne til et parti, og om han skulle tatt imot alle utfordringene ville han ikke hatt tid til annet enn å spille. Derfor levde han tilbaketrukket i et herskapshus for seg selv, med sjakkstudiene sine.
Så var det en mørk høstkveld i 1925, en skikkelig uværsnatt med tordenstorm og kraftig regnvær, at Capablanca satt ved peisilden i værelset sitt og studerte sjakk. Grenene på trærne utenfor slo mot husveggen og regnet pisket mot vinduene, skikkelig uhyggelig var det.
Rett som det var, mens han satt fordypet i et ekstra kinkig problem, banket det på døren. "Hvem kan det være som er ute i sånt vær?" tenkte Capablanca og gikk motvillig mot døren. Han åpnet den på gløtt, og utenfor sto en drivvåt, mørkkledd skikkelse med kappe og hette. "God kveld," sa skikkelsen, og Capablanca kjente et grøss nedover ryggraden da han hørte stemmen hans. "Mitt navn er Mendoza, og jeg trenger ly for uværet. Er det mulig å få komme inn?" Capablanca, som kjente nakkehårene stritte av ubehag, hadde mest lyst til å lukke og låse, men kulturen var slik at man alltid var gjestfri, og spesielt når det gjaldt å tilby ly for uvær. Han slapp derfor Mendoza inn, tok kappen hans og hengte den ved varmen så den skulle tørke. "Ja, du vet kanskje hvem jeg er, mitt navn er Capablanca," sa han. Og Mendoza nikket, de mørke gjennomtrengende øynene målte Capablanca opp og ned. "Ja, jeg har hørt om deg, du spiller sjakk." Capablanca rettet seg i ryggen og skjøt brystkassen fram, "ja, det er meg det." De satte seg i hver sin stol ved peisen, og Capablanca bøyde seg igjen over studiene sine.
"Kanskje vi skulle ta et parti, for å få tiden til å gå mens vi venter på at det skal klarne opp?" sa den mørke mannen. Capablanca tittet indignert opp fra problemet han arbeidet med. "Jeg vet ikke det, jeg tror kanskje ikke det ville bli så utfordrende for meg." Den mørke mannen stirret på ham mens et ubestemmelig smil krøllet seg i munnviken hans: "Jeg har da spilt litt sjakk før, kom igjen - dette er jo bare for moro skyld." Nølende ga Capablanca etter og de satte seg for å spille.
Capablanca slengte bare ut noen trekk, tok ikke det hele så alvorlig, dette var langt under hans verdighet. Mendoza foreslo at de kanskje skulle investere litt i det, for å gjøre det hele litt mer spennende, et veddemål. "Hva om jeg donerer 10000 dollar til det formålet du måtte ønske hvis jeg taper?" Capablanca gispet, dette var uhorvelig mye penger på den tiden, og han kunne ikke si nei til en så generøs gave. Mange mennesker kunne bli hjulpet av en slik gave. Han sa ja til tilbudet, og de spilte videre.
Etter noen flere trekk innså Capablanca at motstanden ble tøffere enn han hadde forestilt seg, han måtte jobbe hardere og mer konsentrert. Mendoza gjennomboret ham med blikket og sa, "da er det intet mindre enn rimelig at jeg kan kreve noe til gjengjeld om jeg skulle være så heldig å vinne?" Capablanca slo ut med armene, "ja, selvfølgelig, om du vinner kan du ta det du vil fra rommet her." Partiet gikk sin gang, og det så dårligere og dårligere ut for verdenseneren. Og mens han tenkte over sitt neste trekk var det en tanke som boret seg inn mellom kalkuleringene. "Mendoza." "Mendoza." "Mendoza er jo spansk for djevel." Og da han så hvor målrettet Mendoza trakk, kjente han nettet snøre seg sammen rundt ham og han forsto at det han spilte om var ikke hva som helst i rommet. Det var hans egen udødelige sjel som sto på spill!
Da Capablanca innså dette, så stillingen sånn ut:
Capablanca spilte hvit.. Svart er i trekket, og som man ser er det svart som får bonden sin over først. Capa måtte handle..
Han så opp på Mendoza og kikket ham i øynene. Igjen kjente han det ubehagelige grøsset nedover ryggen. "Jeg vil at du skal bevise hvem du er," sa Capa. Mendoza gliste så det glitret i tennene hans og nikket. " Hvis du er den jeg tror du er, kan du da forvandle kongen din til gull?" sa Capablanca. Mendoza humret, la fingeren lett på den sorte kongen, og med ett var den forvandlet til det pureste gull, besatt med små edelstener rundt kronen. Capablanca nikket.
Djevelen strakte så de klolignende fingrene sine etter bonden sin og ville gå inn til forvandling, men da strakte Capablanca pekefingeren i været: "Nei, du. DET er et ulovlig trekk."
Djevelen så spørrende på ham. Det var da vel ikke et ulovlig trekk å få bonden over til den andre siden? "Nei," sa Capablanca, "men du har rørt kongen din, og reglene er sånn; rørt brikke må flyttes." Da føk djevelen opp og braste mot døren i et veldig raseri, han var blitt lurt! Og da han nådde døren snudde han seg, og det var som om skikkelsen hans vokste til en kjempe og han brølte til Capablanca:
"Merk deg dette, herr Capablanca: dette er ikke siste gang du ser denne stillingen!!" Og med den trusselen forsvant han med et tordenbrak. De 10000 dollarne så Capablanca aldri noe til.
Men to år etter.. i Buenos Aires, Argentina, spilte Capablanca VM-match mot utfordrer Alexander Alekhine..og i runde 11, trekk 64, oppsto den eksakt samme stillingen. Alekhine var ingen djevel, og kongen ble ikke rørt, så bonden gikk inn, og partiet endte 0-1 oppgitt. VM-matchen mot Alekhine i 1927 kostet Capablanca tittelen og markerte slutten på hans storhetstid. Alekhine var den nye verdenseneren.
VM-matchen kan du bla deg gjennom her:
Capablanca vs Alekhine
Moralen er:..Rør aldri en brikke du ikke har planer om å flytte! Og forsøk aldri å lure en djevel, det kan koste deg dyrt.
God helg! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar