Mitt kongerike for et esel!

(Eselet, det er meg)

De som trodde at det å drive barnesjakklubb bare var å skrape sammen noen brett og brikker og et par voksne som kan sjakk, SJØTTØPP! Det er et vell av papirer, dokumentasjoner, søknader, systemer som må læres, turneringsservice som ikke fungerer som det skal, hypersys som ikke fungerer som jeg vil, jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg er en eksentrisk verdensproblemdiskuterende filosofisk humanist, og jeg ser ikke mønster i ting slik realister kanskje gjør. Jeg må ha alt inn med teskje, men gudskjelov fins det nok av velutdannede gløsere i sjakkmiljøet som kan være behjelpelig med sånt. Og som kan rydde opp når jeg igjen og igjen vil lære alt på den vanskelige måten.

I tillegg til alt det formelle har man jo også potensielle sponsorer som aldri svarer på mail, andre samarbeidspartnere som er umulig å få tak i. Folk som er sure for at man ikke kommer på turnering hos dem, folk man er sure på fordi de ikke kommer på turnering hos oss. X antall sett med foreldre som alle har forskjellige synspunkter, og x antall barn som alle har forskjellige evner, behov og interesser. Hihaa.

Jeg må si jeg har det som plommen i egget. [insert bredt glis her]

Stress gir meg energi. Jeg sjonglerer jobb, studier og barnesjakklubb med rundt 40 aktive barn, og spør meg selv, hva vil gå galt? Jeg regner med det er eksamen som får svi. Det er så mye mer givende å se inn i øynene på et barn som har spilt sitt livs parti og vunnet, eller le sammen med barn som lurer på om jeg har tapt 200 partier snart, så jeg kan begynne å bli god også. (121, så det nærmer seg)Jeg vil være der det skjer, der folk er. Skape relasjoner og få til noe sammen med andre. Da må imamater og kalifater, teogonier, kosmogonier og synet på familien i jødiske tradisjoner bare VENTE.

Det neste du kan lese om her er forhåpentligvis mitt gryende Sjakk i SFO-prosjekt eller kanskje noe om å lage turnering for barn. Når jeg bare får tid til å notere mer enn et par setninger her.