Dette skjedde: Jeg brant ut! Jeg kom inn i sjakkverdenen i 2009/2010 og tok for meg av alt den hadde å by på. Jeg var klubbleder, turneringsleder, fruktansvarlig, premieansvarlig, turneringssjåfør etc. Etter hvert ble jeg også klubbspiller, og gikk saftig på trynet i TSF det ene året jeg var med. Selv om jeg hadde en vanvittig læringskurve dette året, og hadde mye moro i tillegg, ble 2010 et annus horribilis i form av manglende evne til å se sine egne begrensninger. 30.03. 2010 skrev jeg på bloggen at "stress gir meg energi." Snakk om livsløgn! :) Da jeg forlot alle mine verv inklusive mitt eget klubbmedlemsskap ca ett år etter var det med en følelse av lettelse og et befriende rop innenfra som lød: "ALDRI MER SJAKK!"
Jeg var rett og slett forbanna på sjakk. Jeg trodde jo jeg hadde et visst potensiale. Jeg trodde jeg skjønte ditt og datt. Jeg anså meg selv som en smart person. Og jeg er bortskjemt med å ha lett for å lære det jeg går inn for å lære. Men sjakken ble en kamp, snarere enn en glede. Mye må nok skyldes de vanvittig sterke spillerne som ble mine første motstandere. TSF holder et høyt nivå, ikke bare på elitelaget sitt, men generelt. Det er rimelig tøft for en nybegynner å få til noe som helst. For jeg var jo ikke bare ny i sjakkklubb - jeg var helt fersk i sjakkspill. Det kan du lese mer om i de eldste innleggene på bloggen.
Men jeg kan nok ikke bare skylde på omstendigheter. Jeg er en person som generelt ikke liker systemer. Spesielt ikke tallbaserte systemer. Det er ikke uten grunn at jeg tar en utdanning innen humaniora. Jeg liker å drøfte muligheter for og imot, jeg liker diskusjoner som ender i en åpen slutt og gir deg noe å reflektere over. Jeg liker å synse og argumentere og lære av andre og meg selv. Jeg har fint lite til overs for kausalitet. Jeg misliker lineær tenkning. Jeg er halvt skrullete og jeg liker det. Jeg har et fritt og vandrende hode, som det kan være vanskelig å samle rundt et system som baserer seg på noe så dørgende kjedelig som koordinater.
Så jeg endte opp med ALDRI MER SJAKK, JEG SPYYYYR AV SJAKK. Jeg fikk det ikke til. Noen ganger fikk jeg det nesten til. Og kjente det selv. NÅ har jeg noe på gang. Men så kom det en blunder, (eller det man i mine tilfeller kanskje vil kalle en 23-takkers bukk), og spente bein på alt.
Men hva er det så med dette spillet..? Jeg har jo hørt det er sagt av flere klubbspillere opp gjennom at de kan ha lange pauser da de ikke rører en brikke. Årelange pauser. Helt ferdig. Men så sniker det seg på. Noe fanger ens interesse igjen. Og vips har man svelget krok, søkke og snøre.
Og selvfølgelig..
Jeg studerer til lektor. Og en viktig del av lektorutdanningen er utplasseringen i praksis. Så i høst hadde jeg praksis på videregående skole, og underviste der. Det hendte forresten nå og da at jeg brukte Byåsenskjorta mi. For dere som ikke har sett den: Byåsen SK har en fin klubbskjorte med en meget berømt stilling trykt på ryggen: Byrne vs Fischer - "Game of the century." En dag hadde jeg den skjorta på jobb, og veilederen min brøt entusiastisk ut: "Oi, spiller du sjakk! Vi må ta et parti en dag!" Jeg mumlet noe om at det kan vi sikkert, og tenkte "spyyyyyyy". Dessuten er man litt redd for å promotere seg som en som er sååå interessert i sjakk, for så å kanskje risikere å få bank. Så det ble aldri noe.
Men det klødde litt under topplokket tydeligvis, for noen måneder etterpå kravlet jeg inn på chess.com i nattens mulm og mørke, og prøvde litt blitz. Det gjorde ikke store utslag på ratingen min, men jeg hadde noen partier der jeg følte at gjorde det bra. Og det som var interessant for meg var at det var mot folk på et nivå jeg ikke hadde vært i nærheten av tidligere. Det var akkurat som om hjernen min hadde trengt det året med pusterom for å fordøye alt jeg lærte i 2010. Jeg fikk det til! Jeg så brettet på en annen måte, jeg kjente igjen mønster fra tidligere partier, jeg husket tidligere blundere og unngikk dem!
Kanskje er jeg ikke fortapt likevel?
Jeg har begynt å spille litt igjen. IRL som man sier. Ikke i noen klubb, der er terskelen fortsatt høy. Tanken på å bli analysert og at noen skal ha forventninger til at jeg skal kunne analysere eget spill, gjør at jeg holder igjen. Jeg liker et uformelt parti uten for mye tanker rundt. Så nå spiller jeg mot ungdom nå og da, og prøver å lære bort en ting eller to hvis jeg kan. Ikke noe avanserte greier, bare akkurat sånt som jeg har kompetanse til. Mest for spillingen sin del. Det er veldig laidback og behagelig. Og så lærer jeg av de som er sterkere enn meg, som kanskje er der av samme grunn som meg.
Som blivende lektor kan jeg fortelle at man lærer mye av å forsøke å lære bort noe.
Jeg blir nok ingen klubbspiller i år heller. Jeg har en master som skal skrives. Det er hovedfokuset mitt. Og kanskje fins det ingen klubb som passer for meg heller?
Tiden vil vise. Akkurat nå har jeg så mye fint i livet som tar opp akkurat all plassen. Nå er det godt med noen slow pace-partier på chess.com og en ca månedlig spilldag mellom venner.
Men hvem vet, kanskje vi sjakkprates igjen fortere enn man tror?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar