Nerver!

Som jeg sa i et tidligere innlegg orker jeg ikke tanken på å vise hvordan jeg tenker i et koordinatsystem. På tross av denne aversjonen mot å blottlegge min (mangel på)strategiske og taktiske evner spiller jeg nå i Trondheimsmesterskapet. Wæææ! Jeg har hatt to myke førsterunder, en mot et av barna i klubben (remis etter 65 trekk. :p ) og et familieoppgjør mot min fetter da jeg prøvde meg på en slags fransk, men endte matt midt på brettet etter en blunder eller to.

Men i kveld.. I kveld! Skal jeg spille mitt første "ordentlige" parti mot noen jeg ikke kjenner, som har lang erfaring, skikkelig klubbveteran. Og jeg er nervevrak! 1,5 time igjen til klokka starter og jeg er allerede helt svett. De to-tre siste døgn har gått med til lesing, øvingspartier mot venninner på nett, og en febrilsk googling etter motstanderens tidligere partier. Kanskje jeg har noe på gang.. Kanskje. Håper i hvert fall jeg overlever 20 trekk.

Utfordre meg gjerne på chess.com! Nå for tiden øver jeg mer systematisk på konkrete åpninger der inne, så har du lyst til det, prøv å finne meg. :)Det går mye i fransk forsvar og hvordan møte 1.d4.

Hvor visuelt er sjakk for deg?

Sjakk for den gjengse sjakkspiller:

Eksempelvis: 1.e4 c5 2.Sf3 d6 3.d4 cxd4 4.Sxd4 Sf6 5.Sc3 g6.. and so on and so forth.

Sjakk for meg:

Et blodig og spennende slag med bønder og løpere liggende maltraktert utover slagmarken, en farlig, sexy dronning som berger livet til kongen sin med et nødskrik. Det han ikke vet er at hun har hatt et forhold til den andre kongen som er far til hennes barn. Det at denne ikke stilte opp for henne da hun kom i ulykka gjør henne til en blodtørstig hevnerinne. Samtidig ligger en hel masse damer i bakhold i en eskelignende landskapsformasjon bak fiendens linjer, og de er sure for at de ikke fikk være med, så de trenger seg fram og angriper fra alle kanter så fort en bonde får løpt mer eller mindre trygt over til den andre siden for å eskortere dem trygt inn i slaget. Hestene er uforutsigbare og dukker opp der du minst venter det for å stikke kjepper i hjulene og noen ganger kappe av et hode eller tre. I midten står et par bønder og holder linjen mens et par-tre andre vokter kongen. Til å hjelpe seg har det et flott utkikkstårn som er bortimot umulig å forsere, fullt av speidere som ustanselig rapporterer hvor fienden befinner seg.
Morsomt helt til det ikke virker lenger og man går over til å studere spillerne for å se på spillestilen i stedet. Og da mener jeg ikke hvilke strategier de velger, men snarere det visuelle - som kjever som ustanselig biter sammen, fingre som trommer mot hverandre, konstant stirring i bordplaten, ben som rister under bordet, briller som til stadighet dyttes tilbake opp på neseryggen, armer som hever seg til slag og senker seg nølende igjen til ny sammenbiting av kjever.


"Sjakk for meg" fungerer veldig godt for å kunne bivåne et helt parti uten å bli rastløs. (Jeg er visst en utålmodig person).
"Sjakk for den gjengse sjakkspiller" fungerer fint når jeg ikke får sove, og sødmefylt ber samboeren hviske sist spilte parti litt monotont i øret mitt.

Tro om det bare er meg som er sånn?

Litt om sjakkur (som ikke er et islandsk ord for sjakk)

Sist lørdag var jeg rene lady Eleanor, trodde jeg, da jeg busset ned til Gløs for å overvære KM-en i realfagsbygget. Støttende og oppmuntrende ved min manns side osv. Mm, særlig.


Jeg ankom i pausen, tok en titt inn i rommet og skjønte raskt at der kunne jeg umulig være. Det er nemlig stille under sjakkturneringer. Fantastisk stille. Det ville tatt meg fem minutter å begynne med tyggegummibobler, smekking med tunga, skraping med stolbein, hikke og hoste, og ikke minst ramle ned fra stolen med øyne himlende av innestengt energi. Heldigvis hadde samboeren med netbooken, og jeg hadde et eksemplar av Ei verd bygd på islam av Knut Vikør. Jeg rigget meg til i en sittegruppe utenfor og fikk lest mer om islam på de timene enn jeg ellers har gjort hele semesteret.

Til slutt fikk min fetter, som også spiller, trukket meg inn for å se slutten av samboerens siste parti. Og jeg forstår jo hva jeg ser og hvem som gjør hva og hvorfor, det er ikke det. Det er bare at det går så innmari saaaaaakte. Og så ser jeg på klokka som teller ned tiden, og motstanderens går ned til 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1, o og så er det ferdig tenker jeg lettet, og jubler inni meg, men så fortsetter klokka på minus og jeg innser at hvis ikke systemet var som jeg trodde har jeg ingen anelse om hvordan det er og kanskje vi skal bli her for alltid. Følelsen var unektelig lik den jeg hadde da jeg skulle ha min førstefødte og termindatoen kom og gikk uten at noe hendte.
Neste gang jeg skal overvære en (brøkdel av en) sjakkturnering skal jeg sette meg mer inn i alt, så jeg slipper den skuffelsen igjen! Men det blir en stund til ser det ut til, da vi er i gang med eksamenslesing, som visstnok også er litt viktig..

I mellomtiden: jeg klarte alle nøttene til høyre her i går med hjelp av sjuåringen. Det må jo telle for noe.

Grunnleggende om sjakk?

Ja, hva vet jeg? Jeg står på utsiden og titter inn. I løpet av mitt liv har jeg kanskje fullført fem partier, hvorav to-tre var i barndommen og et par var sent på kvelden etter noen pils. Felles for partiene jeg har spilt er at alle ligger innhyllet i glemselsens tåke.

Inntil for to år siden visste jeg kun hvordan brikkene flytter, og hva matt betyr og det var vel det. Men så kommer den store kjærleiken og gjør at man må vise interesse for ting man aldri har kommet til å se nærmere på av eget initiativ. Så nå, to år etter, vet jeg også hva patt og remis er. O framskritt.

Jeg er et konkurransemenneske. Enten så vinner jeg og er verdensmester. Eller så taper jeg og graver meg ned. Jeg har aldri forstått poenget med remis. Hva ER remis? HVORFOR er det et alternativ? Jeg hadde heller tapt så det grein etter enn å AVTALE remis. Enten vinner man, eller så taper man. Av alle steder i verden man skulle tro at noe var svart-hvitt så var det vel i sjakk?

Jeg har problemer med å forstå sjakkens uskrevne regler. Etiketten er noe helt annet enn hva jeg er vant med. Oppvokst med rævkrok og fo'pall har de dypere finesser gått meg hus forbi. Men nå er jeg altså satt her på jorden for å lære mye om så mangt. Og når det så ramler en sjakkspiller inn i livet, hva er vel mer riktig enn å lese seg litt opp på fenomenet? Kanskje jeg lærer noe på veien, og kanskje jeg kan dele det her med deg. Her kan du lære fint lite om drager og dronninger. Jeg er her for å undres.

I sjakkbloggen min.

Velkommen. :)




Oh, what do I know? I am on the outside, looking in. During my life I have only completed maybe 5 games of chess, whereas 2-3 were in my childhood and a couple were late at night after a beer or 2. What do my games have in common? Ah, they are all veiled in an amnesiatic mist.

Until a couple of years ago, all I knew was how the pieces moved, what mate was, and that was that. Then Love comes along and makes you show interest in things you never would have examined at your own initiative. So now, 2 years after, I also know what stalemate and draw means. Oh progress!

I am a competitive person. If I win I act like a world champion. If I lose I want to bury myself. I never got the idea with a draw. What IS a draw? WHY is it an alternative? I would rather suffer an ugly loss than ASK for a draw. Either you win, or you lose. Of all the places in the world you would think something was simple black and white, it would be in chess?

I am having problems understanding the unwritten rules of chess. The etiquette is completely different from what I am used to. I grew up with arm wrestling and foo'pall, and such raffined games as chess just went passed without me noticing. But I am put on this earth to learn a thing or two, so what would be more correct than reading a bit on the phenomenon? Maybe I will learn something on the way, and maybe I can share it here with you. Here you will learn little to nothing about dragons and queens. I am here to wonder.

In my chess blogg.

Welcome. :)