Nerver!

Som jeg sa i et tidligere innlegg orker jeg ikke tanken på å vise hvordan jeg tenker i et koordinatsystem. På tross av denne aversjonen mot å blottlegge min (mangel på)strategiske og taktiske evner spiller jeg nå i Trondheimsmesterskapet. Wæææ! Jeg har hatt to myke førsterunder, en mot et av barna i klubben (remis etter 65 trekk. :p ) og et familieoppgjør mot min fetter da jeg prøvde meg på en slags fransk, men endte matt midt på brettet etter en blunder eller to.

Men i kveld.. I kveld! Skal jeg spille mitt første "ordentlige" parti mot noen jeg ikke kjenner, som har lang erfaring, skikkelig klubbveteran. Og jeg er nervevrak! 1,5 time igjen til klokka starter og jeg er allerede helt svett. De to-tre siste døgn har gått med til lesing, øvingspartier mot venninner på nett, og en febrilsk googling etter motstanderens tidligere partier. Kanskje jeg har noe på gang.. Kanskje. Håper i hvert fall jeg overlever 20 trekk.

Utfordre meg gjerne på chess.com! Nå for tiden øver jeg mer systematisk på konkrete åpninger der inne, så har du lyst til det, prøv å finne meg. :)Det går mye i fransk forsvar og hvordan møte 1.d4.

Knut Brokstad Minneturnering (scroll for English)

Britannia hotel, Trondheim, søndag 20.09.2009 klokken 10:14.

En heseblesende morgenaktivitet med påfølgende løping gjennom byen har ført oss hit til dag to av Knut Brokstad Minneturnering. Ferden gjennom midtbyen sier meg at vi ikke er de eneste som er sent ute, jeg gjenkjenner flere ansikter som småstresser ned Nordre med et litt panisk uttrykk i øynene. Det blir meg fortalt at forsentkomming er lik tapt parti, og jeg forstår den hektiske aktiviteten.

Gårsdagen var spennende nok i og for seg, GM Mihajlo Stojanovic endte overraskende med remis mot Roar Ulvnes i 2.runde, og det er ikke smått triumferende at jeg konstaterer at det er ei dame som leder gruppe A. IM Jovanka Houska tok full pott første dag, som den eneste i sin gruppe.

Jeg kjenner jeg er litt skuffet over at det er bare én dame som spiller, men har ikke noe jeg skulle sagt da jeg kunne spilt selv, som folk mer enn gjerne påpeker. Jeg føler meg derimot ikke trygg nok i dette selskapet til å vise på et koordinatsystem hvordan jeg tenker. (Eventuelt ikke tenker). Toppen på gruppe B etter 3 runder holdes av Daniel Sandvik og Tron Aarstad. Oppsummering etter endt turnering vil komme.

Kaffe må til for å holde koken hele helga.

Som vanlig til de som forventer analyser og kommentarer til partiene kan jeg bare si, nei, det er ikke det jeg driver med. (På grunn av mangel på kompetanse selvfølgelig). Kan likevel nevne at det var mange partier med fin symmetri, speiling av stillinger etc, slike ting som vi nybegynnere syns er gøy, men som ikke akkurat er verdifull informasjon.

Jeg vil heller resonnere litt rundt spillernes framtoning og etikette. (Dette kan bli et over gjennomsnittet langt innlegg).

Før jeg traff min utkårede (Rune Normann) hadde jeg en stereotyp high school-kalkunfilm-forestilling om guttene i "the chess club." Vannkjemmet hår, diamantmønstret strikkegenser i brunt og burgunder og sirlig snørte seilersko trodde jeg var helt vanlig for den gjennomsnittlige sjakkspiller. (Nå skal det sies at Magnus Carlsen som er sjakkens ansikt utad her på berget ikke akkurat bidrar til å knuse myten). Etter et godt innblikk i sjakkverdenen det siste året ser jeg jo at virkeligheten er noe mer nyansert. Jeg har sett langhårete sagge-spillere, eldre menn med v-genser som røyker sigarillos, skjeggstubbete 68-ere med bustete hår, og nå og da en og annen kjekkas. (Normann). Og selvfølgelig er det noen bebrillede, vannkjemmete diamantgenser-gutter som sikkert er opphavet til stereotypen, eventuelt lever opp til den. Og noen barn. Det imponerer meg når åtteåringer holder ut runde etter runde uten å få et crazy-fit. Ja. Det var typene. Så over til etiketten.

Sjakk burde etter mitt syn være en gentlemans sport. Det er et spill for konger, sier folk til meg. Så hva skal man forholde seg til? Dette er noe av observasjonene fra helgen: Enkelte spillere fikler med nesen sin, gnir hender, kremter og hoster, sukker og smatter og skraper med stolen. Det kan jeg forstå jf. mine tidligere innlegg om egen forventet atferd under turninger: Det ville tatt meg fem minutter å begynne med tyggegummibobler, smekking med tunga, skraping med stolbein, hikke og hoste, og ikke minst ramle ned fra stolen med øyne himlende av innestengt energi.

Hold that thought..

Det jeg ikke forstår er ting som å slå knyttneven i bordet før partiet begynner, arrogant latter ved tilbud om remis, tap ved resignasjon før 20 trekk fordi den opprinnelige planen ikke virket og man bare ikke orker å gjøre en innsatss. Dette er slik et parti burde foregå i mine øyne: Håndhilsing ved partiets begynnelse for så å sitte pent på stolen. Det er greit å sette brikkene litt hardt ned når man føler man har gjort noe bra, men å banke klokka så den flyver bortetter radene er litt i overkant. Spill partiet rolig og sivilisert, og skulle man få tilbud om remis sømmer det seg gjerne å svare ja eller nei. Man skal ikke forlate lokalet når man er i trekket, og er man en sterk, voksen spiller og motstanderen er en åtteåring kan man gjerne prøve å holde det litt jevnt en times tid i det minste før man setter inn støtet.

Lurer du på hvordan du skal te deg under en turnering kan du kikke litt diskré på GM Stojanovic. Velpleid, høflig, kjærlig med brikkene, lydløs, andektig og respektfull. Jeg fulgte ham i tredje runde til vi måtte dra, og det var en fryd å se på.



Turneringen er nå kommet et par timer ut i runde fire, og det prates ivrig utenfor lokalet. "Så gjør du sånn der, flytter springer dit, og gjør litt hokus pokus sånn, og vips truer du matt der. Eller du kunne flyttet løper dit, bonde til blablabla og da har du et fint angrep på dronningsiden. Jeg må skynde meg inn, jeg har dårlig tid." Hektisk aktivitet utenfor, trykkende stillhet der inne.

Det tynnes ut i rekkene på slutten av hver runde..

På arrangørsiden må jeg si meg strålende fornøyd, et ærverdig arrangement med mange deltakere på alle nivåer. Tung luft er som vanlig et problem, og sikkert ingen fordel med mange kloke hjerner som trenger oksygen, men det kan ikke TSF lastes for. En spesiell takk til Lars Bang og Ole Hegelund for at de delte bildene sine med meg.

Kudos :)



ENGLISH VERSION

Hectic morning activity followed by running through the city has brought us here for day 2 of the Knut Brokstad Memorial Tournament. The journey through the centre of the city tells me that we are not the only ones who are late, I recognize several faces stressing down Nordre with a look of slight panic in their eyes. I am told that if you are too late the round is considered a loss, so I understand the hectic activity.

Yesterday was exciting an sich, GM Mihajlo Stojanovic surprisingly ended up with a draw against Roar Ulvnes in the second round, and it is with triumph I see that a woman is in the lead in group A. IM Jovanka Houska got a full score on day 1, as the only one in her group.

I feel a bit disappointed that there is only one female contestant, but will lay low since I could have played myself, as people more than willingly point out. I just do not feel confident enough in this company to show the world how I think on a coordinate system. (Or how I do not think). The top spot in group B is currently shared by Daniel Sandvik and Tron Aarstad. A summary will follow when the tournament is complete.

Coffee to keep going!

As usual, for those of you who would expect analyzes and comments to spesific games, no, that is just not what I do. (Due to lack of competence, of course). I could just mention that a lot of the positions where symmetric and mirrored, things that we newbies find exciting, but that kind of information is not very valuable, is it?

I would rather share some thoughts on how the players present themselves, and on etiquette. (The length of this blog post might be slightly over average).

Before I met the love of my life (Rune Normann), I had a stereotypical high school movie-view on the boys in the chess club. Knit sweaters with diamond patterns, neatly tied brown shoes and short, straight hair was typical for the average chess player, I thought. (I must say our own Magnus Carlsen does not do much to break that myth). After having a more direct insight in the chess world through the last year I see that reality has much more nuance. I have seen long haired players with jeans sagging from their behinds, older men with v-necks, that smoke sigarillos, beardy 68-ers with their hair standing in all directons, and the occasional eyecandy. (Normann) And of course there are some diamond patterned sweater-boys with glasses, probably the origins to the myth or those who like to live up to it. And some children. Nothing impresses me more than 8 year olds persevering round after round without having a crazy fit. Yes, those were the characteristics. Now on to the etiquette..


In my opinon chess is and should be a gentleman's sport. It is a game for kings, enthusiasts tell me. So how does one relate to that? These are some of my observations from this weekend: Some players play with their noses, rub their hands, cough and sigh, click their tounges and make loud scratchy noises everytime they move around on the chair. This, to me, is understandable, just look at my previous post about my expectations to own behavior during tournaments. I quote: "It would take me five minutes to start blowing bubbles with my gum, clicking my tounge, coughing and having the hick ups, not to mention sliding off the chair with eyes rolling of supressed energy."

Hold that thought..

What I do not get are things like slamming your fist on the table when starting a new game, arrogant laughter when offered a draw, resigning after 15-20 moves because the original plan fell through and you just can not bother to make the effort, and so on and so forth. This is how a good chess game should be played (as I see it): Shake hands with your opponent before the game starts. (Don't crush it!) Sit straight up on your chair. It is ok to put the pieces down a bit hard if you feel like demonstrating that you made a killer move, however it is not ok to hit the clock so hard that it flies off through the room. Play calmly and civilized, and should someone offer, (beg for), a draw, at least have the decency to answer yes or no. Do not leave the room when it is your move (that is a rule, not "just" etiquette!), and if you are a strong, adult player and your opponent is 8 years old it would favor you to keep the stakes even at least for an hour before you finish it. And to women who want to peek in on tournaments: Next time remember NOT to wear the shoes with the loud clicking heels. (Tiptoeing is tiring, in my experience).

If you are wondering how to behave during a tournament you should look discretely on GM Stojanovic. Polite, well-groomed, positive, a gentle touch with the pieces, silent, devout and certainly respectful. I followed his game in round three for as long as I could before I had to leave, and it was an absolute joy.

The tournament is now a couple of hours into round four, and the discussion outside the conference room is energetic. "Then you do this, move your horse there, a bit of abracadabra like that, and boom, you have a mate threat on this and that. Or you could put bishop there, pawn to blablayadiyadi and then you have a nice attack on the queen side. Oops, got to run, I'm running out of time." Hectic activity outside, pressing silence inside.

As for the arrangement of the tournament I am very pleased, an honourable event with many participants at all levels. The (lack of) air is as usual a problem, and not an advantage with all the wise brains needing oxygen, but TSF can not be blamed for that. A special thanks to Lars Bang and Ole Hegelund for sharing their photos with me.

Kudos! :)

Sjakk-pakk til Tarva!

Sånn ser den spede begynnelsen ut når familien pakker for overnattingstur. EN natt i lavvo medfører x antall soveposer, liggeunderlag, sekker, og alskens pakkenelliker.



Målet for turen er noe vi har sett fram til siden jeg snublet over Svartlamon sjakklag sine sider og leste om Tarva Open for første gang. Øy uti havet, liten koselig pub, to par som trives sammen, hvorav den mannlige halvdelen er sjakkentusiaster.

Men det er ikke bare, bare! Først må man undersøke hvilken helg det er, hvor de respektives barn befinner seg og eventuelt skaffe tilveie barnevakt. Som sagt, så gjort. Så er det bare det at storebror i huset var ikke fornøyd med en helg på landet hos bestefar. Han vil jo også se på sjakkturnering og ligge i lavvo.

En del forviklinger senere er vi altså tre fra denne husstanden som er pakket og klar for tur i "påskeegget." (Min fetters lille, gule Corsa som skal romme 5 personer på turen).

Nå er det bare å håpe at regnjakka tørker i tide og at ingenting er glemt. Storebrors sekk er fullstappet med reisesjakk, pokemonkort, såpebobler(!), Star Wars-blad og Gummi-Tarzan.
Mor fikk til nød stappet et sett skiftetøy på toppen av skattene.

Ønsker jeg kunne blogge direkte fra turen, men det blir nok en oppsummering når helga er over, om ikke annet. Noe faglig relevant, analytisk stoff er uansett ikke å vente fra denne kanten.. Mer som mitt vanlige, (forsøksvise), skråblikk. :)

Litt om sjakkur (som ikke er et islandsk ord for sjakk)

Sist lørdag var jeg rene lady Eleanor, trodde jeg, da jeg busset ned til Gløs for å overvære KM-en i realfagsbygget. Støttende og oppmuntrende ved min manns side osv. Mm, særlig.


Jeg ankom i pausen, tok en titt inn i rommet og skjønte raskt at der kunne jeg umulig være. Det er nemlig stille under sjakkturneringer. Fantastisk stille. Det ville tatt meg fem minutter å begynne med tyggegummibobler, smekking med tunga, skraping med stolbein, hikke og hoste, og ikke minst ramle ned fra stolen med øyne himlende av innestengt energi. Heldigvis hadde samboeren med netbooken, og jeg hadde et eksemplar av Ei verd bygd på islam av Knut Vikør. Jeg rigget meg til i en sittegruppe utenfor og fikk lest mer om islam på de timene enn jeg ellers har gjort hele semesteret.

Til slutt fikk min fetter, som også spiller, trukket meg inn for å se slutten av samboerens siste parti. Og jeg forstår jo hva jeg ser og hvem som gjør hva og hvorfor, det er ikke det. Det er bare at det går så innmari saaaaaakte. Og så ser jeg på klokka som teller ned tiden, og motstanderens går ned til 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1, o og så er det ferdig tenker jeg lettet, og jubler inni meg, men så fortsetter klokka på minus og jeg innser at hvis ikke systemet var som jeg trodde har jeg ingen anelse om hvordan det er og kanskje vi skal bli her for alltid. Følelsen var unektelig lik den jeg hadde da jeg skulle ha min førstefødte og termindatoen kom og gikk uten at noe hendte.
Neste gang jeg skal overvære en (brøkdel av en) sjakkturnering skal jeg sette meg mer inn i alt, så jeg slipper den skuffelsen igjen! Men det blir en stund til ser det ut til, da vi er i gang med eksamenslesing, som visstnok også er litt viktig..

I mellomtiden: jeg klarte alle nøttene til høyre her i går med hjelp av sjuåringen. Det må jo telle for noe.