Jeg ankom i pausen, tok en titt inn i rommet og skjønte raskt at der kunne jeg umulig være. Det er nemlig stille under sjakkturneringer. Fantastisk stille. Det ville tatt meg fem minutter å begynne med tyggegummibobler, smekking med tunga, skraping med stolbein, hikke og hoste, og ikke minst ramle ned fra stolen med øyne himlende av innestengt energi. Heldigvis hadde samboeren med netbooken, og jeg hadde et eksemplar av Ei verd bygd på islam av Knut Vikør. Jeg rigget meg til i en sittegruppe utenfor og fikk lest mer om islam på de timene enn jeg ellers har gjort hele semesteret.
Til slutt fikk min fetter, som også spiller, trukket meg inn for å se slutten av samboerens siste parti. Og jeg forstår jo hva jeg ser og hvem som gjør hva og hvorfor, det er ikke det. Det er bare at det går så innmari saaaaaakte. Og så ser jeg på klokka som teller ned tiden, og motstanderens går ned til 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1, o og så er det ferdig tenker jeg lettet, og jubler inni meg, men så fortsetter klokka på minus og jeg innser at hvis ikke systemet var som jeg trodde har jeg ingen anelse om hvordan det er og kanskje vi skal bli her for alltid. Følelsen var unektelig lik den jeg hadde da jeg skulle ha min førstefødte og termindatoen kom og gikk uten at noe hendte.
Neste gang jeg skal overvære en (brøkdel av en) sjakkturnering skal jeg sette meg mer inn i alt, så jeg slipper den skuffelsen igjen! Men det blir en stund til ser det ut til, da vi er i gang med eksamenslesing, som visstnok også er litt viktig..I mellomtiden: jeg klarte alle nøttene til høyre her i går med hjelp av sjuåringen. Det må jo telle for noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar