Nerver!

Som jeg sa i et tidligere innlegg orker jeg ikke tanken på å vise hvordan jeg tenker i et koordinatsystem. På tross av denne aversjonen mot å blottlegge min (mangel på)strategiske og taktiske evner spiller jeg nå i Trondheimsmesterskapet. Wæææ! Jeg har hatt to myke førsterunder, en mot et av barna i klubben (remis etter 65 trekk. :p ) og et familieoppgjør mot min fetter da jeg prøvde meg på en slags fransk, men endte matt midt på brettet etter en blunder eller to.

Men i kveld.. I kveld! Skal jeg spille mitt første "ordentlige" parti mot noen jeg ikke kjenner, som har lang erfaring, skikkelig klubbveteran. Og jeg er nervevrak! 1,5 time igjen til klokka starter og jeg er allerede helt svett. De to-tre siste døgn har gått med til lesing, øvingspartier mot venninner på nett, og en febrilsk googling etter motstanderens tidligere partier. Kanskje jeg har noe på gang.. Kanskje. Håper i hvert fall jeg overlever 20 trekk.

Utfordre meg gjerne på chess.com! Nå for tiden øver jeg mer systematisk på konkrete åpninger der inne, så har du lyst til det, prøv å finne meg. :)Det går mye i fransk forsvar og hvordan møte 1.d4.

Mitt kongerike for et esel!

(Eselet, det er meg)

De som trodde at det å drive barnesjakklubb bare var å skrape sammen noen brett og brikker og et par voksne som kan sjakk, SJØTTØPP! Det er et vell av papirer, dokumentasjoner, søknader, systemer som må læres, turneringsservice som ikke fungerer som det skal, hypersys som ikke fungerer som jeg vil, jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg er en eksentrisk verdensproblemdiskuterende filosofisk humanist, og jeg ser ikke mønster i ting slik realister kanskje gjør. Jeg må ha alt inn med teskje, men gudskjelov fins det nok av velutdannede gløsere i sjakkmiljøet som kan være behjelpelig med sånt. Og som kan rydde opp når jeg igjen og igjen vil lære alt på den vanskelige måten.

I tillegg til alt det formelle har man jo også potensielle sponsorer som aldri svarer på mail, andre samarbeidspartnere som er umulig å få tak i. Folk som er sure for at man ikke kommer på turnering hos dem, folk man er sure på fordi de ikke kommer på turnering hos oss. X antall sett med foreldre som alle har forskjellige synspunkter, og x antall barn som alle har forskjellige evner, behov og interesser. Hihaa.

Jeg må si jeg har det som plommen i egget. [insert bredt glis her]

Stress gir meg energi. Jeg sjonglerer jobb, studier og barnesjakklubb med rundt 40 aktive barn, og spør meg selv, hva vil gå galt? Jeg regner med det er eksamen som får svi. Det er så mye mer givende å se inn i øynene på et barn som har spilt sitt livs parti og vunnet, eller le sammen med barn som lurer på om jeg har tapt 200 partier snart, så jeg kan begynne å bli god også. (121, så det nærmer seg)Jeg vil være der det skjer, der folk er. Skape relasjoner og få til noe sammen med andre. Da må imamater og kalifater, teogonier, kosmogonier og synet på familien i jødiske tradisjoner bare VENTE.

Det neste du kan lese om her er forhåpentligvis mitt gryende Sjakk i SFO-prosjekt eller kanskje noe om å lage turnering for barn. Når jeg bare får tid til å notere mer enn et par setninger her.

Sjakkliv. :)

Noen som lurer på hvor Magistas betraktninger om sjakk ble av? Ikke ett år har gått siden jeg først begynte å snuse på sjakk som spill, sport og kultur. Status nå: Jeg har tatt over som leder i Byåsen sjakklubb, og har så langt arrangert to turneringer i Åpent Byåsenmesterskap 2010 (med uvurderlig støtte fra mine medarbeidere selvfølgelig). Dette betyr vel at jeg blir mer synlig i sjakkmiljøet etter hvert. :) Parallelt med mitt arbeid i klubben holder jeg sjakkurs for tredje- og fjerdeklassinger på den lokale SFO-en. Er det noe man virkelig lærer av så er det å forsøke å lære bort ting til andre!

Sjakken har blitt en stor del av livet, og det har rett og slett blitt mindre tid til betraktninger underveis. Men nå som jeg er i gang skal man ikke se bort fra at jeg deler noen av mine erfaringer her etter hvert. :)

Spennende tider, og veldig givende!

Da Capablanca møtte djevelen (Fritt etter Gunnar Lie m.fl)

På 1920-tallet var José Raul Capablanca den ubestridte verdenseneren i sjakk. Capablanca var bosatt på Cuba, og var en nasjonalhelt. Folk utfordret ham gjerne til et parti, og om han skulle tatt imot alle utfordringene ville han ikke hatt tid til annet enn å spille. Derfor levde han tilbaketrukket i et herskapshus for seg selv, med sjakkstudiene sine.

Så var det en mørk høstkveld i 1925, en skikkelig uværsnatt med tordenstorm og kraftig regnvær, at Capablanca satt ved peisilden i værelset sitt og studerte sjakk. Grenene på trærne utenfor slo mot husveggen og regnet pisket mot vinduene, skikkelig uhyggelig var det.

Rett som det var, mens han satt fordypet i et ekstra kinkig problem, banket det på døren. "Hvem kan det være som er ute i sånt vær?" tenkte Capablanca og gikk motvillig mot døren. Han åpnet den på gløtt, og utenfor sto en drivvåt, mørkkledd skikkelse med kappe og hette. "God kveld," sa skikkelsen, og Capablanca kjente et grøss nedover ryggraden da han hørte stemmen hans. "Mitt navn er Mendoza, og jeg trenger ly for uværet. Er det mulig å få komme inn?" Capablanca, som kjente nakkehårene stritte av ubehag, hadde mest lyst til å lukke og låse, men kulturen var slik at man alltid var gjestfri, og spesielt når det gjaldt å tilby ly for uvær. Han slapp derfor Mendoza inn, tok kappen hans og hengte den ved varmen så den skulle tørke. "Ja, du vet kanskje hvem jeg er, mitt navn er Capablanca," sa han. Og Mendoza nikket, de mørke gjennomtrengende øynene målte Capablanca opp og ned. "Ja, jeg har hørt om deg, du spiller sjakk." Capablanca rettet seg i ryggen og skjøt brystkassen fram, "ja, det er meg det." De satte seg i hver sin stol ved peisen, og Capablanca bøyde seg igjen over studiene sine.

"Kanskje vi skulle ta et parti, for å få tiden til å gå mens vi venter på at det skal klarne opp?" sa den mørke mannen. Capablanca tittet indignert opp fra problemet han arbeidet med. "Jeg vet ikke det, jeg tror kanskje ikke det ville bli så utfordrende for meg." Den mørke mannen stirret på ham mens et ubestemmelig smil krøllet seg i munnviken hans: "Jeg har da spilt litt sjakk før, kom igjen - dette er jo bare for moro skyld." Nølende ga Capablanca etter og de satte seg for å spille.

Capablanca slengte bare ut noen trekk, tok ikke det hele så alvorlig, dette var langt under hans verdighet. Mendoza foreslo at de kanskje skulle investere litt i det, for å gjøre det hele litt mer spennende, et veddemål. "Hva om jeg donerer 10000 dollar til det formålet du måtte ønske hvis jeg taper?" Capablanca gispet, dette var uhorvelig mye penger på den tiden, og han kunne ikke si nei til en så generøs gave. Mange mennesker kunne bli hjulpet av en slik gave. Han sa ja til tilbudet, og de spilte videre.

Etter noen flere trekk innså Capablanca at motstanden ble tøffere enn han hadde forestilt seg, han måtte jobbe hardere og mer konsentrert. Mendoza gjennomboret ham med blikket og sa, "da er det intet mindre enn rimelig at jeg kan kreve noe til gjengjeld om jeg skulle være så heldig å vinne?" Capablanca slo ut med armene, "ja, selvfølgelig, om du vinner kan du ta det du vil fra rommet her." Partiet gikk sin gang, og det så dårligere og dårligere ut for verdenseneren. Og mens han tenkte over sitt neste trekk var det en tanke som boret seg inn mellom kalkuleringene. "Mendoza." "Mendoza." "Mendoza er jo spansk for djevel." Og da han så hvor målrettet Mendoza trakk, kjente han nettet snøre seg sammen rundt ham og han forsto at det han spilte om var ikke hva som helst i rommet. Det var hans egen udødelige sjel som sto på spill!

Da Capablanca innså dette, så stillingen sånn ut:

Capablanca spilte hvit.. Svart er i trekket, og som man ser er det svart som får bonden sin over først. Capa måtte handle..

Han så opp på Mendoza og kikket ham i øynene. Igjen kjente han det ubehagelige grøsset nedover ryggen. "Jeg vil at du skal bevise hvem du er," sa Capa. Mendoza gliste så det glitret i tennene hans og nikket. " Hvis du er den jeg tror du er, kan du da forvandle kongen din til gull?" sa Capablanca. Mendoza humret, la fingeren lett på den sorte kongen, og med ett var den forvandlet til det pureste gull, besatt med små edelstener rundt kronen. Capablanca nikket.

Djevelen strakte så de klolignende fingrene sine etter bonden sin og ville gå inn til forvandling, men da strakte Capablanca pekefingeren i været: "Nei, du. DET er et ulovlig trekk."

Djevelen så spørrende på ham. Det var da vel ikke et ulovlig trekk å få bonden over til den andre siden? "Nei," sa Capablanca, "men du har rørt kongen din, og reglene er sånn; rørt brikke må flyttes." Da føk djevelen opp og braste mot døren i et veldig raseri, han var blitt lurt! Og da han nådde døren snudde han seg, og det var som om skikkelsen hans vokste til en kjempe og han brølte til Capablanca:

"Merk deg dette, herr Capablanca: dette er ikke siste gang du ser denne stillingen!!" Og med den trusselen forsvant han med et tordenbrak. De 10000 dollarne så Capablanca aldri noe til.

Men to år etter.. i Buenos Aires, Argentina, spilte Capablanca VM-match mot utfordrer Alexander Alekhine..og i runde 11, trekk 64, oppsto den eksakt samme stillingen. Alekhine var ingen djevel, og kongen ble ikke rørt, så bonden gikk inn, og partiet endte 0-1 oppgitt. VM-matchen mot Alekhine i 1927 kostet Capablanca tittelen og markerte slutten på hans storhetstid. Alekhine var den nye verdenseneren.

VM-matchen kan du bla deg gjennom her:

Capablanca vs Alekhine


Moralen er:..Rør aldri en brikke du ikke har planer om å flytte! Og forsøk aldri å lure en djevel, det kan koste deg dyrt.


God helg! :)